yunè pinku(IE/MY)

Musikken til yunè pinku tar for seg mange aspekter ved å være ung på begynnelsen av 2020-tallet. –Jeg prøver å forstå de rare følelsene alle har, men ingen beskriver, som at du føler at du burde være lykkelig, men ikke er det, eller hvis du er på en fest og på en måte kobler deg fra de andre, forklarer hun.

Halvt malaysiske og halvt irske pinku prøver å fange denne følelsen i musikken, hvor vemodig, sirupsaktig vokal leggees lag-på-lag over en produksjon som nikker til britisk rave-kanon, men med en rastløs og teksturell vri. Det er musikk for vorspiel og nachspiel, for å gjøre seg klar og for turen hjem ved morgengry.

Etter å ha sluppet en liten håndfull fascinerende singler, blant annet Laylo og Affection, er yunè pinku straks klar med en debut-EP. Prosjektet handler ifølge henne selv om å bli med på ting selv om man kanskje er engstelig, og den konstante følelsen av å måtte være tøffere enn man egentlig er. Bluff bruker snertne garage-trommer med UKG-bass som hentet fra gullalderen, mens Affection minner om eksperimentell, tidlig 00-talls postdubstep, der stemmen er som en synth som skjærer inn i produksjonen. For noen år siden samarbeidet yunè med australske Logic1000 på singelen What You Like, og det siste året har hun samarbeidet med Joy Orbison, som ga henne sjansen allerede før hun hadde gitt ut egen musikk.