Hvor ble det av forutsigbarheten?

Hvor ble det av forutsigbarheten som den nye festivalstøtteordningen skulle gi? Hvor ble det av utviklingen av spydspisser innen populærkulturen? Og er populærkulturen tilbake til å bli avspist med «knapper og glansbilder» på festivalfeltet?

Musikkindustriens næringsråd
foto Ilja C Hendel

Da Kulturdepartementet overførte midlene fra knutepunktsordningen til Norsk Kulturråds nye festivalstøtteordning i 2016, ba departementet Kulturrådet om å sikre en «god overgang for de som har vært knutepunktsinstitusjoner», samt om å etablere «gode og bærekraftige kriterier (…) i tillegg til den grunnleggende kvalitetsvurderingen på innhold og arrangement», for å:
● ivareta, legge til rette for og bidra til utvikling av spydspisser både innenfor sjangere og regioner, og
● skape forutsigbarhet gjennom flerårige tilskudd

Nå har Kulturrådet forvaltet disse midlene siden 2016. Det er interessant å se på hvordan de har løst oppfordringene fra departementet.

Kulturrådet ble bedt om å skape en god overgang for knutepunktsinstitusjonene. Øyafestivalen, som var en av disse institusjonene, har fått redusert tilskuddet fra 2,2 millioner til null kroner gjennom den nye ordningen. Vi kan slik sett ikke si at vi har blitt sikret noen god overgang til den nye ordningen. Men i våre øyne er det likevel langt verre å se på hva som har skjedd med festivalstøtten overordnet, og da særlig med tanke på pop- og rockfeltet.

Kulturrådet ble bedt om å skape forutsigbarhet. Av de 171 festivalene som fikk positivt svar nå i desember fikk 5 – fem – toårig støtte. De resterende 166 mottagerne får altså kun støtte for ett år av gangen. Ettårig støtte og svar i desember gir ingen form for forutsigbarhet til festivalfeltet.

Kulturrådet har heller ikke lagt til rette for utvikling av spydspisser innen populærmusikken. Det er trist å se årets tildelingsliste med sjangerbrillene på. En rekke festivaler innen klassisk musikk og jazz har kommet til eller fått betydelig økning, mens kuttene i hovedsak er tatt fra festivaler innen populærmusikken. I tillegg til at Øyafestivalen og Bergenfest har fått kuttet hele sin støtte, har også Norsk Countrytreff og Tons of Rock måttet «bidra» med mindre reduksjoner.

Tildelingene varierer i størrelsesorden fra 40.000 kr til 19,8 millioner. Foruten Norsk Countrytreff er det ingen festivaler innen populærmusikken som får tildelt over en million kroner. Hvilke spydspisser er det da Kulturrådet tenker at de skal legge til rette for eller bidra til utvikling av innen pop- og rockfeltet?

Når det gjelder pop- og rockfeltet i urbane strøk virker det som om Kulturrådets vurdering av støttebehov hovedsakelig er knyttet til bunnlinja, og ikke elementer som kvalitet og bredde. Vi har full forståelse for at støtte til smalere kulturuttrykk er en vesentlig del av Kulturrådets oppdrag. Det betyr imidlertid ikke at de kulturuttrykk som er mer kommersielle ikke har verdi i denne sammenheng. Å utvikle spydspisser innen alle sjangere har stor betydning for kunstnerne og artistene på de ulike feltene. Å ivareta og utvikle spydspisser, gjerne i form av mer konkrete oppdrag, bidrar til å stimulere samtidens mangfoldige kunst- og kulturuttrykk.

Det synes som om Kulturrådet finner det problematisk at mange av de beste festivalene innen pop- og rockfeltet er organisert som AS, og inngår som en naturlig del av kulturnæring. Festivalstøtteordningens egne retningslinjer slår fast at ulike organisasjonsformer kan søke, og at «sunn økonomi og åpenhet (…), økonomisk soliditet og stabilitet» er hensyn som vurderes. Likevel oppleves det som at nettopp elementer som sunn økonomi og økonomisk stabilitet brukes som argumenter for ikke å støtte festivaler, når utvalgsleder Jan Ole Otnæs uttaler at festivaler har blitt nullet i årets tildeling med bakgrunn i at de har «gode økonomiske forutsetninger» eller at han ikke ser grunn til å gi støtte med bakgrunn i vurdering av eierstruktur.

At man har private eiere betyr ikke nødvendigvis at man utelukkende styres etter kommersielle mål om profittmaksimering. Kulturrådets midler skal selvsagt ikke brukes til å finansiere den kommersielle delen av virksomheter. Vi mener likevel at man bør ha festivalstøtteordninger hvor også lønnsomme festivaler kan få støtte til prosjekter og aktiviteter som ikke nødvendigvis gir fortjeneste, men som bidrar til kvalitet, utvikling og nyskapning.

Øyafestivalen ble startet i 1999 med mål om å skape et utstillingsvindu for de beste norske artistene innenfor populærmusikken, både nye og etablerte. Her skulle de norske artistene få opptre sammen med og på lik linje med tilsvarende utenlandske artister, for et stort og interessert festivalpublikum. Vi har fra oppstarten hatt et ønske om å være noe mer enn en kommersiell aktør som booker artister som selger mest mulig billetter og går med størst mulig overskudd. For oss har det vært viktig å satse på bredde og kvalitet i programmet. Vi har vært, og ønsker fortsatt å være, en arena hvor både smale kulturuttrykk og fra før av ukjente artister blir eksponert for et stort og interessert publikum, samt for norske og utenlandske medier og bransje.

Ved hjelp av forutsigbar og betydelig støtte fra Oslo Kommune og Knutepunktsordningen fikk Øyafestivalen mulighet til å utvikle seg som en nasjonal spydspiss, og som en av Europas fremste festivaler. Vi fikk mulighet å videreutvikle prosjekter som handler om bredde og kvalitet i programmeringen, og vi fikk mulighet til å arbeide med utvikling av et ungt festivalpublikum og unge konsertarrangører gjennom ulike prosjekter utenom festivalen. Vi fikk mulighet til å støtte opp om norsk musikk internasjonalt, og om nye artister i Norge. Vi fikk mulighet til å videreutvikle og dele av vår kompetanse innen viktige fagområder som sikkerhet og miljø, og utviklet miljøhåndboka, seminarer og andre kompetansedelende prosjekter. Dette er ikke-kommersielle tiltak som vi ikke kunne gjennomført uten støtte, og som dessuten bidrar til at vi som organisasjon kan ha en stabil helårsdrift og trygge arbeidsplasser, samtidig som vi bidrar til utvikling langt ut over vår egen organisasjon og bunnlinje.

Om målet er å videreutvikle festivalfeltet bommer Kulturrådet stygt med sine vurderinger. Det blir ingen videreutvikling eller nyvinninger i norsk festivalbransje av støtteordninger som ligner mest på underskuddsgarantier og økonomisk plaster for populærmusikken.

Gjennom sine prioriteringer er det vanskelig å se at Kulturrådet hensyntar de føringene de fikk av departementet for midlene. De skaper ikke forutsigbarhet, og de legger ikke til rette for utvikling av spydspisser innen alle sjangere.

Knutepunktsstøtten var ikke perfekt. Men flere av de overordnede målene og ideene burde vært videreført dersom det fortsatt er ønskelig å bidra til utvikling av festivalfeltet innen alle sjangere.

I dag er festivalstøtten utformet som en driftsstøtte uten føringer eller oppdrag. Slik driftsstøtte er etter vår mening mer konkurransevridende enn knutepunktordningen var, og da særlig i favør de som mottar større tilskudd. Når støtten i denne størrelsesorden kan brukes til booking helt uten føringer, stiller støttemottakerne sterkere i konkurransen om de største artistene. Vi har sett mange eksempler på at festivaler innen jazzfeltet og klassiske musikkuttrykk med statlig støtte i ryggen utkonkurrerer mindre pop- og rockfestivaler på populærmusikalske og kommersielle artister. Slik burde det ikke være.

Vi ønsker oss en festivalstøtteordning som er mer målrettet og utviklende, mindre sjangerdiskriminerende, og mer forutsigbar. Eller rettere sagt: Vi ønsker oss festivalstøtteordninger. For kanskje er det ikke riktig å ha tilskudd som varierer i størrelsesorden fra 40 000 kr til 20 millioner i en og samme ordning? Vi tror det bør utvikles ordninger med ulik innretning, avhengig av om målet er å sikre geografisk og musikalsk mangfold eller å utvikle spydspisser. Dersom man ønsker utvikling på festivalfeltet bør det uansett være mulig å søke om støtte til deler av virksomheten som ikke er økonomisk lønnsom, enten det er til konkrete prosjekter eller deler av programmet.