2020: 11.-15. august

Fredagens anmeldelser

Les dem her

Foto: Johannes Granseth

Robyn

6, VG

Det er før hele refrenget til «Dancing On My Own» synges av publikum, uten musikalsk bistand. Til en dansende og tydelig rørt Robyn. Og alle, absolutt alle, bruker de nye økologiske ølglassene som mobillyktforsterkere på avsluttende «Who Do You Love».

Ja, det var et «var du der»-øyeblikk. Det var magi. Det var umulig ikke å bli berørt av.

Det var den stiligste, mest gjennomførte og vakreste konserten i Tøyenparkens historie.

Les hele anmeldelsen her.

 

5, Dagbladet

Hovedpersonen virker proppfull av selvtillit og sensualitet, og viser tunga frekt til publikum.

Og så: den der bassbeaten som setter hjertepumpa og tårekanalene igang.

Hun kutter musikken i refrenget, slik at publikum får synge «Dancing On My Own» helt alene. Helt enkelt og særdeles effektfullt. 

Les hele anmeldelsen her.

 

5, Gaffa

Etter en så lang og konsistent karriere som det Robyn har hatt på dette tidspunktet, virker det å holde en fullspekket konsert mer ut som en lek enn det å være på jobb. Fra første stund blir det tydelig at hun ikke har intensjoner om å spare på kruttet det minste. Noe som resulterer i at vi får servert hits som Indestructible og Hang With Me allerede blant de første låtene.

Les hele anmeldelsen her.

 

Christine & The Queens

6, Dagbladet

De mørke skyene som hang truende over Tøyenparken ble som blåst vekk av Christine & the Queens’ kraftfulle elektropop. Kraftfull i mer enn én betydning: Héloïse Letissier, som er dama bak artistnavnet, leker nyskapende med kjønnsroller, maskulinitet og femininitet i både tekster og framtoning. I tillegg bæres budskapet fram på musikalsk gullstol via hennes franskengelske funky poplåter.

Les hele anmeldelsen her.

 

Razika

5, P3.no

Noen klemte og var blanke i øya, noen danset, og den mest ihuga fansen gjorde begge deler under Razikas siste konsert noensinne. Noe annet enn god stemning hadde vel vært absurd når Razika runder av over ti år som et av landets ledende indiepopband med en avskjedskonsert på Øyafestivalens nest siste dag.

Les hele anmeldelsen her.

 

Unge Ferrari

5, VG

Ferrarien bærer showet alene, og han gjør en beundringsverdig jobb. Publikum er med på hver eneste stavelse den rødkledde hovedpersonen har innabords, og responderer like ekstatisk på gammal moro («Lianer») som ferskvare (en nydelig «Privat».) Kombinasjonen av låtteft, sangprestasjoner og overmot løfter Unge Ferrari himmelhøyt denne kvelden. Han er barsk nok – og følsom nok – til å kunne bære Øyagjengen gjennom natten.

Les hele anmeldelsen her.